Går jeg igjen i barndommen mon tro...?

Husker veldig godt opplevelsen fra barndommen
– klare og fine vinterdager, der vi suste av sted på rattkjelken.

Sprutende gnistregn under meiene og de tøffeste kjørte fortest …
Og den tøffeste var som oftest MEG :-)
Min rattkjelke (tror den var etter pappas barneår) var lynrask og i et øyeblikk av race-vanvidd malte jeg den sort og ORANGE annenhver planke! Skikkelig rallyfarger på 70-tallet må du vite!

Denne er nå borte - lurer på om noen har "arvet" den. Har uten hell sett litt på loppiser og slikt etter en som er hel og ordentlig gammel - med tannstagstyring (ikke wire) og som ser solid nok ut til å tåle flere turer under vinteren..

Så på lørdag fant jeg en på FINN!!!! Ropte av full hals på mannen som måtte komme og se på bilde! Kan jeg dra til Kolbotn og hente denne?" spurte jeg sånn litt forsiktig... Og jada, det var han helt med på! Den kan vi ha mye moro med vi to mente han også!

Kjekt med en mann som deler min barnslighet...

Vel, så er det altså kommet en rattkjelke til gards - en riktig gammel og fin en. Nå skal den behandles litt med ovatrol i treverk og så får meiene, rattstamme og rammeverk få litt stell og bli pusset sånn at denne blir minst like rask som min gamle! Men å male den svart og orange, NEI, det kommer IKKE på frågan :-)

Nå kan det gjerne komme snø, tøvær og så fryse på så det blir skikkelig isete ute på veiene her. Kommunen hverken brøyter eller strør så ofte her oppe heldigvis. Da får naboene se opp, for da kommer det gale ekteparet fra småbruket innerst i veien i full fart, skrålende av full hals på sin gamle, gode rattkjelke!

Hmmm, kanskje vi burde utstyre den med et lys framover og et rødt et bak... Ææææh, får ta på oss noen "gule vester" så ser de oss om de ikke hører oss først - ha ha

Barndomsminner er herlige, ikke sant dere?

Ei herlig eldre dame; Anne Marie Nystad fra Norddal bruker kjelken til butikken (link til video-klipp)

Klippet er fra 2000, men denne dama var fortsatt i farta med sin rattkjelke i oktober 2010 og da var hun OVER 80 år - så jeg har tydeligvis mange år igjen å kose meg med min, ehhh rettelse: vår er den visst nå :-)

Kommer helt sikkert med bilder fra akingen utover vinteren, det er jo spådd en skikkelig vinter igjen i år!

Ønsker alle en riktig fin onsdag!


Klem Tone

Mandagstema #36

Helene med bloggen Alt som er vakkert har en fast mandagsutfodring og denne uka er det VANN.

Jeg kunne gjort det veldig enkelt og tatt et bilde utendørs akkurat nå hvor det kommer ned så og si "helt vann" fra oven men det er jo da så lite spennende... Dette drittværet vil jeg helst ikke forevige på bilder *smiler*

Derfor har jeg valgt et bilde fra min barndom; et fra en av de mange flotte somrer på familiens hyttested ute i Tangenkilen. Der hadde vi en stor hytte hvor farfar, farmor, onkel, tanke og mine søskenbarn holdt til og så en liten en hvor pappa, mamma, min bror og jeg bodde på sommeren.

Dette bildet er av farfar, min lillebror og meg i vannet sammen med den gamle Tunejolla vår. Den båten tok hele familien på 10 personer samt 2 hunder på mange fine turer på sjøen. Hver vår måtte den skrapes og lakkes og ligge LENGE i vann før den trutnet skikkelig.

Farfar var så absolutt min favoritt og snillere mann skulle man lete lenge etter. Nei var ikke akkurat et ord han brukte ofte, uansett hva det var han ble spurt om. Dette har jeg også fått bekreftet mange ganger når jeg treffer på eldre mennesker som husker min farfar. Han var godt kjent i byen da han var den første som åpnet en radioforretning og senere ble det også TV i butikken. Det var alltid spennende å komme ned i butikken til farfar og få rusle rundt på bakrommet og ikke minst ta en tur inn på verkstedet.  

Dette er altså mitt bidrag i mandagstema VANN. Ønsker dere alle en fin dag uansett om det kommer vann fra oven eller ei :-)

Takk for følget og velkommen tilbake!

Klem Tone

Fra min oppvekst i Afrika

Lillebror, mamma, mormor og jeg ved Lake Nakuru, full av flamingoer

Jeg er født i Norge, nærmere bestemt i Sarpsborg men mine foreldre fant ut at de ville oppleve litt og tok med seg meg og min lillebror som da var 15 måneder gammel til Afrika av alle plasser på denne jord! Pappa hadde fått seg jobb gjennom NORAD og det var bestemt at vi skulle bosette oss i Nairobi, hovedstaden i Kenya. Gjett hvem som var nabolagets "kuleste" jente når dette ble annonsert! Trente på engelsk og alt mulig gjorde jeg også i en alder av 5 år... hi hi

Avreise skjedde våren 1969 og jeg mener selv at jeg fortsatt kan huske at vi gikk ut av flyet på Nairobi International Airport. Det var en litt annen temperatur enn hjemme i Norge og lydene var så totalt ukjente! De første dagene bodde vi på hotell mens huset vi skulle bo i ble gjort klart, vi ble også anbefalt å anskaffe en skikkelig vakthund med tanke på innbruddstyver.

En "houseboy" ble også mine foreldre nærmest pålagt å anskaffe da dette ble ansett for å være en hjelp til de lokale med tanke på sysselsetting. Peter som ble ansatt var en stor kenyaner fra Kikuyu-stammen og han ble drivende god på mange norske matretter. Hver torsdag hadde vi pannekaker med BLÅBÆR-syltetøy! En lokal matvarebutikk som lå like ved der vi bodde spesialiserte seg på å skaffe bl.a. mat fra Norge. Vi hadde tilgang til Kaviar, geitost, salami, blåbærsyltetøy og en del annet. Vi handlet også i Wittaker Store, denne butikken ble drevet av foreldrene til den kjente sangeren (og plystreren) Roger Wittaker!

Lillebror, vår vakthund Bella og Peter i lek ute i hagen i Narobi

Mine foreldre syntes at jeg skulle gå på den vanlige skolen der nede og ikke på en skole for skandinaviske barn og det er jeg i dag utrolig glad for. Skolevesenet i Kenya var så absolutt engelsk, med skoleuniform og en kadaverdisiplin litt i overkant. Det var helt i orden med skikkelig fysisk avstraffelse... Bare så det er nevnt så ble jeg ALDRI straffet under mine år på skolen der! Skoleåret starter på nyåret og da vi kom ned på våren fyllte jeg 6 år like etter og ble da innrullet i en førskole, hvor det kun var en dansk gutt og han skjønte jeg absolutt IKKE noe av. Dermed ble det å lære engelsk litt faderlig fort og unger tar jo slikt helt naturlig. Januar 1970 begynte jeg i 1. klasse på barneskolen. All undervisning var på engelsk og vi hadde også Swahili som fag.

I løpet av de 2 første årene fikk pappa tilbud om forlengelse av jobben med NORAD og takket ja til ytterligere 2 år og etter det fikk han nok et tilbud om nye 2 år. I mellomtiden hadde de bygget hus her hjemme i Norge og de ble da enige om at pappa fortsatte ett år til, slik at vårt opphold i Kenya som skulle vare i 2 år ble til slutt til 5 år. Under denne tiden var vi på besøk i Norge 2 ganger.

Min tøffe, kjære mormor, satte seg på flyet fra Norge til Kenya 2 ganger mens vi var der nede. Hun opplevde mye da som hun satte utrolig stor pris på. Bare det å se alle dyrene ute i det fri var en kjempeopplevelse, hun var med ut til havnebyen Mombasa hvor vi som oftest feiret påske. Mormor hadde et spesielt bilde stående framme og det var av henne i forgrunnen og med elefanter gående ikke så veldig langt bak henne! Tror hun var bittelitt stolt av akkurat det bildet der. Skal se om jeg kan finne det og skanne det inn...

Lillebror, mamma, mormor og jeg ved Fort Jesus i Mombasa. Mombasa er havnebyen og den er veldig preget av portugisisk styre noe denne festningen vitner om. Festningen ble bygget i 1593

Mamma med lillebror på armen og jeg klynger meg til mormor før

avreisen hennes tilbake til Norge. Den grønnrutete kjolen jeg har på er skoleuniformen!

Vi måtte også ha hvite knestrømper og blankpussede sko og for kalde dager kunne vi ha en mørk grønn cardigan eller genser. Ja, for Nairobi ligger høyt og det var faktisk et par registrerte netter med kuldegrader de 5 årene vi bodde der. Jeg forlot Kenya med sorg i hjertet av flere grunner, alle vennene mine som jeg nok ikke kom til å treffe igjen og så var det Bella, vår vakthund som måtte bli igjen da hun hadde antydning til svak grad av hofteleddsdysplasi. En norsk familie med 3 barn overtok henne og de anskaffet til og med en valp slik at hun fikk en ny lekekamerat. Bella fikk valper en gang og den ene valpen, Lisa, beholdt vi. Hun fikk bli med hjem til Norge.

Dette er Lisa hjemme i Norge

I dag ble det mye tekst, det er jo litt spesiell oppvekst jeg har hatt og tenkte jeg skulle dele litt av den med dere kjære lesere! Det har vært en heller grå og fuktig dag her i dag, men det har gjort sitt til at jeg nå er ferdig med det første laget kvistlakk ute i inngangspartiet og gangen mellom bad og soverom er klar for pussing av sparkel.... Det blir tatt først på mandag da vi har litt andre planer for denne helgen :-)

Jeg må takke så mye for mange gode og utrolig koselige kommentarer i mitt forrige innlegg om våre "fremtidige" hage og passer samtidig på å ønske nye følgere hjertlig velkomne til min blogg :-)

Takk for følget og velkommen tilbake!

Klem Tone

Mormors gamle småbruk - KASA

I dag har jeg lyst til å vise dere min mormors gamle småbruk; Kasa, som lå opp mot Kornsjø utenfor Halden. Disse bildene er fra tidlig 70-tallet og jeg ble litt forundret da jeg så disse igjen for av en eller annen grunn husker jeg Kasa som MYE større! Mormor ble tidlig enke og skjøtte bruket på egenhånd. Hun hadde gjerne noen griser som ble julemat for oss i familien, høner var det også i blant og så hadde hun kuer og hester på beite. I tillegg var det en del skog og mormor var ikke snauere enn at hun tok med øks og sag ut i skogen og ordnet opp med sin egen ved og tynnet i skogen som det seg hør og bør. Elgjakta var hun også med på siden hun var med i grunneierlaget. Det har blitt spist mye elgkjøtt hos mormor!

Gønnsaker var det alltid masse av, og jeg har mange ganger vært med å hyppe poteter og ta inn gulerøtter, brekkbønner og mye annet som hun dyrket. Mormor hadde ikke sertifikat men traktor kjørte hun på eiendommen, veien måtte jo måkes på vinteren og tømmer måtte dras frem til gården for kapping. Skulle hun til butikken, ja så syklet hun noen kilometer til landhandleren på Kornsjø og fyllte opp vesker og kurven med det hun trengte. Ellers gikk det jo tog ned til byen og buss så helt isolert var hun da ikke. Det var lenge bare utedo på Kasa og det var litt ekstra spennende på natta når vi barnebarna overnattet oppe i 2. etasje inne på det store soverommet. Vi måtte da gjennom mormors soverom og ut og ned en skikkelig bratt trapp, rene hønsetrappa og ut døra og krysse gårdsplassen for å komme bort til utedoen. Der inne var det flere seter, og om jeg ikke husker helt feil var ett av "setene" litt mindre, altså beregnet til oss barn :-)

Uansett så var det alltid en fryd å komme på besøk til mormor her oppe. Det vanket nesten alltid nystekt brød, antall mange da vi ungene alltid spiste store mengder hos henne. Maten smakte liksom så mye bedre hos mormor! Min bror og min eldste fetter hadde en gang en spisekonkurranse og min bror gikk til slutt av med seieren. Det gikk vel med noen render med poteter og x antall kjøttkaker, dessert og til slutt bløtekake etter alt sammen! De gutta kunne spise!

Senere fikk mormor bygget på litt på huset. Det ble nytt inngangsparti, et større kjøkken og ikke minst et bad med WC! Vann kom fra en brønn og ble pumpet opp i huset, husker at pappa og onkel var og hjalp til et år med pumpe og rør.

På nedsiden av huset og jordene ligger et lite tjern hvor vi fisket mye abbor, mort, gjedde og ål. Nystekt abbor er godt, mort malte mormor opp til katt og hund, gjedde ble vel til gjeddekaker (tror ikke at jeg har spist noen slike...) og ålen syntes jeg bare var ekkel der den hang på låveveggen og leet seg selv etter at den var flådd. Mormor som det "råskinnet" hun var spikret ålen opp på låveveggen og flådde den til skrekkblandet fryd for oss ungene.

Da mormor bestemte seg for at hun var blitt for gammel til å bo på Kasa var det ingen av oss i familien som var interessert i å ta over og det ble solgt ut av familien. De som kjøpte stedet har bygget på, revet noe, bygget nytt og laget det om til Honninggården. Jeg har faktisk ikke vært der oppe siden det ble solgt. Det er noe med at jeg vil bevare minnet om Kasa slik det var. Mormor derimot var titt og ofte oppom de nye eierne og hilste på, og hun frydet seg over alt de gjorde med bruket. Hun likte at det ble nytt liv der oppe og at gården fortsatt ble brukt.

Mormor var spesiell, hun var ei lita dame med et stort hjerte! Hun hadde en tøff oppvekst, som lita jente ble hun satt bort hos noen av de eldre i familien for å stelle for dem. Hjemme hos henne var de 12 søsken med stort og smått så det sier seg selv at det ikke var plass til alle sammen under samme tak. Mormor jobbet også i mange år i industrien nede i byen, bl.a. på Reiseeffekten og det var vel der hun knuste tommelen sin i en maskin om jeg ikke husker helt feil. Den tommelen fasinerte meg, flat og rar med en veldig merkelig negl.

Mormor var tøff som tusan, skarp i både hode og tunge :-) og med en omsorg for alt og alle. Hun bakte f.eks. brød og syklet ut til naboer oppe på Kornsjø med dem og hjalp til med andre små ærender. Da hun flyttet til byen var det ikke mye annerledes; hun handlet for flere av de gamle i blokka (de var faktisk yngre enn henne), tok trappevask for dem i blant og passet på dem. Dessverre ble mormor klemt i en automatisk dør inn til en butikk her i byen og hun brøt da lårhalsen og etter det ble hun ikke sitt gamle jeg igjen. Hun ble godt over 90 år og på slutten var hun nok mer enn fornøyd med sitt liv. Smerter og det at hun ikke kunne gjøre noe satte en punktum for hennes livslyst.

Mormor fikk se en del av restaureringen her på vårt sted og hun syntes det ble bra det hun fikk sett. Litt synd at hun ikke har fått være med på den siste innspurten, men kanskje hun sitter et sted der oppe og titter ned og smiler lurt likevel :-)

Her er jeg på armen til mormor!

Fortsatt glad i deg jeg mormor!

Vil passe på å ønske nye følgere hjertlig velkomne og ønske alle en god tirsdagskveld!

Takk for følget og velkommen tilbake!

Klem Tone